Vår ambassadør Annette Velde Sande satte i Februar ny norsk rekord på 100km i Ultra Conero i Italia.

Den gamle rekorden fra 2008 var på 7.43.27, og Annette tok nesten 4minutter av denne rekorden og klokket inn på 7.39.43 ref: Haugesunds-Avis

Her kan du lese hva Annette skriver om oppladning, ernæringsplan og hvordan det gikk i løpet.

Treningsleir i Kenya, i fire uker 2024.

Før VM. Jeg digget det. Være i boblen. Løpe, spise, sove. Mange rolige mil i grønne omgivelser på røde jordveier. Jeg hadde troen på å ta den norske rekorden under VM i desember. På vei til VM satt jeg sammen med en tydelig influensasyk familie i åtte timer på flyet. Jeg fikk ikke bytte plass pga fullt fly. Det ble DNF i VM, feberen brøt ut like etter og jeg lå strak ut i over en uke med Covid. Utrolig skuffet og etterpå fulgte over fire måneder med long-Covid.

Hele 2025 ble en kamp for å komme tilbake i form. Jeg fikk aldri kjent på noen høydetreningseffekt. Ukene gikk uten at long-Coviden slapp taket, formen ble fullstendig ødelagt, og jeg ble etter hvert ganske fortvilet. All tiden, alle milene og alle pengene jeg hadde investert i å bli en bedre løper virket fullstendig bortkastet. Men jeg mistet aldri troen på at jeg kunne tatt den norske rekorden om det ikke hadde vært for at jeg ble smittet med Covid på det flyet. Jeg hadde klokketroen på at forberedelsene og treningen jeg hadde gjort var knallgode!

Etter 18 uker begynte det å løsne, og kroppen responderte på treningen igjen. Jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk, og informerte trener om at jeg ville tilbake til Kenya for et nytt høydetreningsopphold. 11.januar ankom jeg Iten. Et fantastisk sted! Sola skinner, temperaturen er som en deilig norsk sommer. De røde jordveiene er skånsomme for beina, omgivelsene grønne, løperne mange og løpegleden stor. Utrolig digg å være i bobla, løpe, spise, sove.

Næring fra 226ERS

Testet næringsplanen fra 226ers på langturene, og landet på at kombinasjonen Isotonic gel og den gule sportsdrikken (High Energy) hver 5.km var bra og ga meg tilstrekkelig med energi. Tok også to gels med koffein beregnet slik at jeg skulle få kjenne på virkningen siste del av langturen. Drakk også mye av brusetablettene (Hydra Zero) under høydeoppholdet, for å holde meg hydrert. Viktig å drikke mer enn vanlig, da både varmen og høyden gjør at du behøver mer drikke for å holde deg hydrert nok. Testet også å ta salttabletter før langturene, og spise og drikke det samme som jeg planla å gjøre før løpet i forkant av langturene. Det betydde salttabletter, isotonic drikke og solbærsaft, og havregrøt med peanøttsmør og sukker til frokost.

Fikk sove godt natten før løpet. Spiste en god frokost tre timer før løpet skulle starte. Crew kunne ikke gi meg drikke og gel hver 5.km, slik vi hadde planlagt. Crew ble plassert ved start, og slik at vi passerte dem igjen etter 3km. Så måtte vi løpe 7km før vi kom forbi dem igjen. Jeg fikk drikke og gel hver gang jeg passerte henne, men på vei ut på den lengre sløyfen stappet jeg gelen i sportsbh’n og ventet en stund med å spise den slik at jeg spiste en gel ca hver 5.km uavhengig av hvor crew stod. Siden isotonic-gelen kan tas uten drikke, fungerte dette utmerket. Dagen før løp jeg en liten tur på 6 km. Jeg følte meg ikke super, pulsen var ikke noe lavere enn normalt i rolig tempo og jeg kjente ikke på noen høydetreningseffekt. Jeg var nysgjerrig på hvordan det ville føles med høyere fart dagen etterpå. Jeg hadde ikke ladet opp så mye, for selv om jeg ønsket å gjøre det bra på løpet, ønsket jeg også å få mest mulig trening ut av høydeoppholdet og få lagt et solid grunnlag for resten av året.

Ultra Conero i Italia

Men da starten gikk og jeg kom i gang, kjente jeg meg veldig lett! De første fem milene gikk som en drøm! Næringsplanen fungerte, jeg følte meg komfortabel, løp jeg for sakte? Jeg minnet meg selv på at 100km er langt, og at jeg heller kunne øke på slutten, om jeg fortsatt følte at det var «for lett». Etter 6 mil begynte leggene å bli pakket, men det gikk fortsatt fint å holde tempoet. Etter 7 mil ble de vonde, men det var til å holde ut. Etter 8 mil visste jeg at rekorden var min, spørsmålet var bare hvor mye jeg ville slå den gamle med. Det begynte å bli vanskelig å holde tempoet, leggene responderte liksom ikke. Smertene var konstante, men fortsatt til å holde ut. Siste milen forsøkte jeg å trosse smertene og øke tempoet, men da kjente jeg tendenser til krampe, og tenkte at det ville være fryktelig dumt om jeg fikk krampe og ramlet ut i grøfta og kastet bort hele rekorden og hele løpet. Valgte derfor å bare kontrollere det inn i jevnt tempo.

De siste to km var en triumf! Jeg husker at jeg tenkte på at Eliud Kipchoge sa «Pain means success.» Denne smerten er min, tenkte jeg. Nå løper jeg inn til norsk rekord! Disse siste to km skal jeg nyte, smerten og alt sammen! De filmet meg fra en motorsykkel siste 1,5 km. Jeg skulle veldig gjerne sett det klippet! Jeg lurer på om følelsene syntes utenpå, eller om jeg bare så fokusert ut. Det å krysse den målstreken var bare helt fantastisk!! En ubeskrivelig god følelse! En drøm som gikk i oppfyllelse, et mål som ble nådd! Veien mot målet har vært alt annet enn lett, men på tross av flere mislykkede forsøk mistet jeg aldri troen på at jeg kunne klare det! Nå gleder jeg meg til VM i

september og er veldig takknemlig for å ha 226ers som sponsor! Jeg følte meg aldri næringstom underveis i løpet. Grunnen til at det gikk saktere på slutten, var at leggene ble så banket og vonde. (Neste gang MÅ jeg løpe mer i skoene jeg planlegger å bruke på løpet i forkant.) Jeg er også spent på hva jeg kan få til på maratondistansen og ser frem til å eksperimentere mer med 226ers sine produkter. Jeg vet i alle fall at komboen Isotonic gel og sportsdrikke funker veldig bra for meg!